TRAFODAYS

18.9.10

FORLENGET TIL 24.10

som utgangspunkt for installasjonene blir alle skruer i veggene fra forrige utstilling benyttet

Kanskje det er for mye eller for lite i dette langstrakte containerrommet, et rom som er ekstremt tiltalende i proporsjoner, men belysningen kunne vært dagslyshvit som i et godt atelier. (Her er gult lys bearbeidet i Photoshop.) Jeg vil at rommet skal være mest mulig nøytralt. Spotter er noe hærk. Men uansett forholdene, så blir installasjonene tilpasset. Det er derfor de kalles ustabile variabler, for de er underlagt omgivelsene og mine egne dagsluner. Alt kan skje uten forvarsel, jeg liker å bli overrasket, for eksempel over at det ikke trengs mer for å festne grepet om rommet, aktivisere det, aktualisere det. Noe annet har jeg ikke på programmet. Jeg er ikke ute etter å fortelle historier, utbrodere teorier, skape assosiasjoner. Om det allikevel oppstår tankerekker, og om man begynner å analysere, stille spørsmål, så er det ikke min skyld, det er ikke min intensjon.

Noen finerbiter plukket opp fra restehaugen kommer til spontan anvendelse i vaklende installasjoner. Etter hvert som diverse papp og plankebiter, tynne jernstenger og papprør møtes, begynner en komposisjon å gjøre seg synlig. Elementene finner en måte å samordne sin tilstedeværelse, det blir en stemning som om deltakerne er gamle kjente, hvilket de også er ettersom de stammer fra samme opphav. Jeg har selv tilskåret hvert emne med sagblad og kniv for å oppnå stykker som kunne brukes til noe helt annet, til en planlagt produksjon. De delene som blir igjen som rester, har negativt de samme proporsjonene, men er ikke utsett til et bestemt formål. De er frigjort og har ligget omkring og latet seg, kanskje i årevis. Noen har malingrester og spor av slitasje, jern har rustet, alt er allerede forkastet som ubrukelig, men ikke fjernet fra området. Fremdeles forhånden tilgjengelig i tilfelle anvendelsesmulighet. Det lønner seg å ta vare på rester når man liker å improvisere. En genetisk betinget Askeladd-mentalitet er en del av driften. Jeg bygger. Den ene biten føyer seg til den andre, slik er fremgangsmåten alltid. Løsningen ligger ikke gjemt et eller annet sted som et kamuflert mirakel, strukturer skal ikke avdekkes, de skal oppstå av seg selv. Fra null skal det tilføres en brøkdel, det første element skal trekke til seg det neste, og det neste, til verket er funksjonsdyktig. Materialenes ubetydelighet og beskjedne identitet hindrer dem ikke i å utfolde uant potensiale når de står på samme scene og utgjør en visuell helhet, en komposisjon hvor hver enkelt er betydningsfull og uunnværlig. Ved å bytte om på plassene oppstår usette kombinasjoner, rene oppdagelser som jeg sammenlikner med nye trekk i sjakkspill. Undring og glede.

Fordelene med å lage installasjoner er opplagte. Man arbeider i rom og er på 3-dimensjonal oppdagerferd, rene eventyrreiser til eksotiske steder. Helst dit hvor man aldri har vært før. Det har blitt mange vakre blindveier gjennom årene, og store mengder varianter som er små skritt hit og dit før nye retninger oppsto.

Det eneste som aldri opphører er forandringene.